«Russland, Ukraina og Vesten – En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming»
Man kan vanskelig tale om noen balansert formidling av konflikten mellom Russland og Ukraina i hovedstrømsmediene. Men en sak har gjerne flere sider, og vi har mye å lære av en forfatter med tilgang til engelske, tyske, franske og russiske kilder. Askerøi har også besøkt Ukraina og sett hvilke konsekvenser en boikott av Russland har hatt for ukrainsk industri, nemlig nedlagte fabrikker etter at Russland ble tvunget til å produsere selv fremfor import fra Ukraina.
Boken har et vidt spekter av temaer og gir leseren dyp innsikt i et land som for mange enten er en hvit flekk på kartet eller befengt med forutinntatte holdninger dannet gjennom år med kald krig. Det er heller ikke blitt bedre de siste årene med omfattende sanksjoner og massiv fordømmelse etter at den kalde krigen ble varm. Forfatteren skriver i etterordet: «Hvis leseren innser at også krigen i Ukraina er en sak med flere sider, er hensikten med boken oppnådd.»
Kulturen
Boken åpner med et blikk på kulturelle forskjeller mellom Russland og Vest-Europa; etymologiske, religiøse, geografiske og historiske perspektiver formidles med innlevelse og ispedd egne erfaringer. Teksten er en lyst å lese.
Litteratur har en særstilling i Russland, og millioner av mennesker kan dikt utenat. Askerøi skriver: «I Moskva var jeg en gang til stede på en belivet fest hvor en av gjestene sent på kvelden plutselig steg opp på bordet så tallerknene danset og glassene klirret. Så begynte han å deklamere dikt til forsamlingens jubel.» «Hos oss vet man i det minste å sette pris på et dikt», skrev i sin tid Osip Mandelstam, «man kan endog få dødsstraff for å skrive et.»
I kapittelet 'Det hellige Russland' belyser Askerøi ideen om at Russland inntar en spesiell stilling i kristenheten. Han tar utgangspunkt i det anonyme skriftet 'En russisk pilgrims beretning'. Den ortodokse presten, Fader Johannes, som har oversatt teksten til norsk, mener at man her får et unikt innblikk i den religiøse og kulturelle identiteten til russeren. Man sitter igjen med det inntrykk at russere er religiøse av natur. Troen overlevde også sovjetstyret.
I essayet 'Om den åndelig makt i Russland' fra 1881 skriver filosofen Vladimir Solovjov: «Stilt overfor den raske utvikling på tankens område i Vest, som også trengte inn i det russiske samfunn, hadde våre teologer en klar forpliktelse til å vise at kristendommens sannhet ikke frykter tankens kunnskaper, ja, at den kan benytte seg av alle fornuftens frembringelser uten å gi avkall på seg selv.» Kan dermed enheten mellom kultur og religion gjenopprettes? spør Askerøi. Og han svarer: «Kun på betingelse av at vitenskapen konsentrerer alle sine krefter om å slå bro over avgrunnen mellom ånd og materie. Utgangspunktet finnes hos Vladimir Solovjov og Rudolf Steiner.» Og dermed bringes vi over til et kapittel som tar for seg Rudolf Steiners uttalelser om Russland. Dem er det mange av. To av dem har hengt seg opp hos meg. Den ene er at russere er fredsommelige av natur. Den andre er at russere tar opp kulturelle elementer uten å bearbeide dem, og de videreutvikles ikke heller. Et eksempel på det siste er den ortodokse kristendommen.
Steiner er blant dem som så betydningen av en forbindelse mellom Tyskland og Russland – en forbindelse Storbritannia og USA for enhver pris vil forhindre. Eksemplene kunne her være legio. Askerøi siterer Harry Truman som, mens han fremdeles var senator, skrev i The New York Times 24. juni 1941: «Hvis vi ser at Tyskland vinner, må vi hjelpe Russland; men hvis Russland vil vinne, må vi hjelpe Tyskland, og la dem drepe så mange som mulig.» Et sitat fra NATOs generalsekretær 1952-56, lord Hastings Ismay, lyder: Formålet med NATO er å holde amerikanerne inne, russerne ute og tyskerne nede. Men visste du at Russlands ønske om NATO-medlemskap er avvist mer enn én gang?
Omringet og truet
Jeg er blant dem som hadde sympati med og grenseløs tro på Gorbatsjov. Og jeg har hatt vanskelig for å forstå flertallet av russere som anser ham som forræder. Boken til Askerøi har rokket noe ved mitt syn, da Sovjetunionens sammenbrudd var en forutsetning for NATOs ekspansjon. Det skal imidlertid bemerkes at det ikke var Gorbatsjov som oppløste Sovjetunionen, men Boris Jetsin. Uansett hvem som har skylden, føler russerne seg nå omringet og truet, kanskje ikke uten grunn. Askerøi lar oss følge NATOs gradvise utvidelse og omringning av Russland inntil smertegrensen er nådd ved Ukraina og Krim, der Russland har sin Svartehavsflåte.
Den som er over gjennomsnittet informert om Ukraina-konflikten, vil ha hørt om Minsk-avtalene fra 2014 og 2015, som ville forhindret en militær konflikt. Porosjenko, daværende president i Ukraina, samt Merkel og Hollande har alle innrømmet at Minsk-avtalene aldri var ment å følges opp. De var bare inngått for å vinne tid og forberede Ukraina på krig!
Økonomi
I siste del av boken tar Askerøi opp økonomien rundt våpenhjelpen til Ukraina. Hva er gaver og hva er lån? Vil Ukraina sitte igjen i en økonomisk hengemyr? Og hvilken kontroll har man med pengeoverføringene til et land vel kjent for korrupsjon?
Da Madeleine Albright var amerikansk utenriksminister skal hun ha uttalt om Russland at «Det er urettferdig at et slikt enormt territorium tilhører ett eneste land.» Landet bør derfor deles opp. Om Ukraina langt fra er like stort, er det velsignet med særdeles fruktbar jord og har fått navnet Europas kornkammer. Det er også rikt på gass, jern, kull, titan, litium og aluminium og attraktivt for investorer. BlackRock er en av de som allerede er sterkt til stede.
Når dette skrives (21.11.23) har president Biden akkurat signert USAs statsbudsjett for 2024. Der er det ikke avsatt en dollar til Ukraina. Land etter land i Europa melder også at støtten ikke kan fortsette. Mens Jens Stoltenberg forsøker å opprettholde optimismen på NATOs vegne, synes stadig fler å mene at Russland ikke lar seg overvinne militært. Det må m.a.o. komme til forhandlinger.
Det er vanskelig å yte boken full rettferdighet da den er omfattende, både hva angår innfallsvinkler, tidsspenn og kilder. Det har vært en nytelse å lese den, og den anbefales på det varmeste!
Boken har et forord av Glenn Diesen, statsviter og professor ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han er spesialist på russisk utenrikspolitikk og geopolitikk.